Dental radiografi ble oppfunnet i 1896, bare ett år etter oppdagelsen av generelle røntgenstråler. Det var banebrytende bildeassistert diagnose innen dentalindustrien.
Den tyske tannlegen Otto Walkhoff tok det første røntgenbildet noensinne av menneskelige tenner med en fotografisk glassplate. Enkelteksponeringen varte så lenge som 25 minutter. For første gang ble klinikere i stand til å observere indre tannstrukturer inkludert tannkaries og rotmorfologi. Dette gjennombruddet forlot fullstendig den gammeldagse diagnosen som var avhengig av manuell erfaring.
Tidslinje for nøkkelutvikling
1920-tallet: Tannrøntgenapparater i kompakt størrelse ble lansert og ble gradvis popularisert i private tannklinikker.
1980-tallet: Digital dental radiografi ble til, og reduserte strålingseksponeringen med over 80 prosent.
Etter 2000: Cone-Beam Computed Tomography (CBCT) fikk utstrakt bruk, og ga tredimensjonale visninger av tenner og kjevebeinstrukturer.
Det ofte sett små tannrøntgenbildet i moderne klinikker refererer til den periapikale filmen for inspeksjon med én tann. Derimot fanger panorama-røntgenbilder opp hele tannsettet i ett skudd. Dental bildebehandlingsteknologi fortsetter å utvikle seg. Mange avanserte tannklinikker tar nå i bruk intraorale skannere for å bygge 3D-tannmodeller uten røntgenstråler.
